For hvordan kan hun velge?

Da Noras foreldre skilte seg når hun var 7 år, ble de enige om at hun skulle bo annenhver uke hos mamma og pappa. Hun er nå 15 år og bor fortsatt annenhver uke hos mamma og pappa. Innerst inne synes Nora det er slitsomt, hun må hele tiden oppdatere vennene sine på hvilket hus hun er i når, i tillegg må hun pakke som om hun skal på ferie hver eneste søndag.

Livet er delt i to, to ulike sett med regler, to ulike skoleveier, to ulike forventninger, to ulike rutiner. Og hun fikser det, hun klarer det, men hun er så sliten og vil bare lande et sted. Når lørdagen kommer så kjenner hun at hun blir kvalm og nedstemt, søndagen er rett rundt hjørnet og hun må igjen pakke baggen, som hun synes blir tyngre og tyngre for hver gang. Hun har forsøkt å gi noen hint og protester på at det er vanskelig og slitsomt å ha det slik, men hun tør ikke å si at hun vil bo mer hos den ene eller den andre. For hvordan kan hun velge? 

Hun vet at foreldrene er opptatt av at det skal være rettferdig, men for hvem og for hvilken pris? Nora er villig til å ta den prisen hver eneste dag og spesielt hver eneste søndag fordi å velge vekk en forelder er helt utenkelig. For hvordan kan hun velge? Og som mamma sier så er hun heldig som har to foreldre som begge vil at hun skal bo hos dem. Og det har jo mamma rett i så, hvordan kan hun velge?

 Hun skulle bare så ønske at foreldrene spurte “hvordan er det for deg å flytte så ofte og bo to steder?” Hun skulle så gjerne ønske at de sa “Jeg kan skjønne at det er slitsomt for deg å flytte hver eneste søndag” og “Vi skjønner om du har lyst til å bo et sted, du får lov av oss til å velge” 

For Nora klarer ikke si dette av seg selv, for hvordan kan hun velge mellom mamma og pappa? Det er jo ikke rettferdig.

Denne teksten har som  hensikt å vise hvor vanskelig det kan være å stå midt i en 50/50 deling for barn og ungdom.

Barneloven og barnekonvensjonen sier noe om barns rettigheter, barna skal bli informert og gis mulighet til å uttrykke sin mening om saker som omhandler dem, fra de er 7 år og fra de er 12 skal deres mening vektlegges i stor grad. 

Men det her vet jo ikke barna, og det er ingen som ringer eller banker på døra når barna er 7 eller 12 år og vil høre deres mening. Det er derfor dette er en viktig jobb for oss foreldre. Det er så lett men, vi kan ikke gjemme oss bak at “barnet mitt har ikke sagt noe om det” eller “Barnet mitt ser ut til å virke fornøyd med slik det er”. Det er så viktig å gi barna muligheten til å uttrykke seg. Og om ikke enda viktigere, klare å møte barna på deres behov og ønsker. Og vi foreldre er de som kan ta ansvar og ta samtalen med barna. Tenk så godt det vil være for dem å føle seg sett, hørt og forstått. Husk at vi vet jo ikke hvordan det er å flytte hver uke, pakke baggen og starte opp et nytt sted hver eneste søndag. 

Vi ønsker all den tiden vi kan få med barna våre og det er selvfølgelig sårt og vanskelig å se for seg enda mindre samvær. Men snakk med barna, lytt, tilpass, vær kreative og legg til rette for. Kanskje barnet ønsker å bo mest hos den andre, men kan du være den som kjører og henter på fritidsaktiviteter eller skolen? Det kan gi dere kvalitetstid i bilen som dere ellers ikke ville fått. Kvaliteten på den tiden dere har er viktigere enn antall timer dere har sammen. Skap gode stunder i den tiden dere har.
Og vær stolt av deg selv når du tenker tilbake på barndommen til barnet ditt der du klarte å legge dine behov for rettferdighet tilside og hadde barnets beste i fokus.